Å leve, lever, levde, har levd

Det kjennes som jeg er forelsket.

Og dét er jeg definitivt ikke, så det må være følelsen jeg sitter igjen med etter å ha hoppet i fallskjerm som har satt hodet mitt i spinn.

3. juli litt utenfor Santa Barbara, tandemhopp fra 13 000 ft med 1 minutt fritt fall. Med stillehavet i horisonten, vinden i håret, fire venner i lufta rundt meg og en knallmorsom instruktør på ryggen var det en opplevelse fullstendig ene og alene uten like.

Hvis dette er i nærheten av hvordan det kjennes å være forelsket, kan jeg nesten ikke vente. Det er uten tvil noe av det utroligste jeg har opplevd.

Flyturen nesten like morsom som veien ned




Justin, meg, Samantha, Tina og Sylvia

Overgangen

Det går sakte, men sikkert, opp for meg hvor nære jeg er avreise. Jeg ser mennesker for siste gang, jeg gjør ting for siste gang, og jeg besøker steder for siste gang. Jeg har vært så klar; følt meg så forberedt. Men plutselig vet jeg ikke om jeg vil reise allikevel. Det virker for dumt. Kom til et nytt sted; møt nye mennesker, bli kjent med en ny livsstil, nye måter å forholde seg til ting og folk; og når du føler deg passe innkjørt, så drar du tilbake dit du kom fra.

Jeg ser den andre siden av broen, og det er minst like fint over der, som her. Jeg skal plukke med meg noen blomster herfra til og med, og ta dem med over. Veien over virker tøff, men jeg er sikker på at reisen vil være lærerik, og virke berikende på det som venter meg på den andre siden. Har man nådd broen, så har man nådd broen.

Sigur Rós

Jeg skulle sove, men så begynte jeg å se etter Sigur Rós på YouTube...

Det er noe med dette bandet fra Island som får verden til å stå stille mens de spiller. Musikken får meg til å ville finne tilbake til naturen, til enkelheten. Kanskje Rosseau også likte Sigur Rós? Jeg aner ikke hva de synger om, men musikken deres gir meg mer enn noe jeg noen gang har hørt. Jeg bare er, mens jeg hører på de, og for akkurat da er det akkurat nok.

David og jeg var på konsert med dem i Oslo for 2 år siden, og det var utadæsjælopplevelse. Lyden, lyset og stage presence't var som tre i én.

De er det eneste bandet jeg kan sovne til. En solnedgang med musikken deres i ørene forsterker effekten av solnedgangen, mens sola på sin side forsterker musikken. Vinn-vinn.

Bare se på dem, de ser ut som de har funnet tilbake til naturen selv - eller alltid har vært der. Kanskje det er det som gjør dem så troverdige.

Sommerdag i Santa Barbara

Det er sommer, det er sol, det var Father's Day, og de har sykkelutleie i Santa Barbara. Ingenting kunne gå galt - og ingenting gikk galt. Bortsett fra at jeg tapte alfabetleken, og at en gutt i skateparken vi passerte ødela skateboardet sitt.

Søndag morgen satte vi ut på den 1 1/2 times lange turen mot havnebyen på kysten litt nord for LA. Lunsj i Fillmore, is i Santa Barbara, og middag i Ventura på vei hjem, med sola på vei ned over havnen - der vi conveniently nok satt.

Med Mike og Murf i forsetet, og Amy, Minnie og meg bak, cruiset vi rundt strandpromenaden.

Det er ikke greit når man er 15 og umyndig...

1 uke og 6 dager!

Hume Lake

Hvilken herlig måte å tilbringe sommerdagene!


Mr. og Mrs. Haendle, Carrie Haendle, Amy og jeg kjørte mot Hume Lake i Central California for én uke siden. Der oppe finnes tidenes kristne leirsted, med leir for high schoolers og junior highers hver eeeeeeneste uke heeeele sommeren. Josh Haendle og hans venn Tim hadde vært på leir, og ble værende for å bo på hytte der oppe i én uke til.

Ingen internettdekning. Ingen mobildekning. Ingen TV.
Mange bøker. Mange kortstokker. Innsjø, 3 miles i diameter.

Jeg kom meg som oftest opp før de fleste, for å ha litt morgenstund med gull i munn. Med stille vann, fiskere langs vannkanten, skog på alle andre kanter, og sola på vei opp på himmelen, var runden rundt innsjøen akkurat det jeg trengte.



Senere på morgenen tok vi ofte turen ned til vannkanten med bøker og kaffe, og med unntak av lunsj ble vi der gjerne hele dagen. Med god utsikt over vannaktivitetene, der båtleien florerte og rokunnskapene var få, nøt vi time etter time. På gressplenen vi befant oss på var også leir-romansene mellom deltakerne i full blomst, og det nøt vi på samme nivå.

Én dag besøkte vi noen heller store Sequoias

Etter middag var det familietur rundt innsjøen, ofte med milkshakebelønning for å veie opp for evt. tapte kalorier. Kveldene ellers ble brukt til spill og lesing, grilling og leking.

Idyll fra ende til annen...

Sommertur

I dag reiser jeg med Amy og Amys venninne Carrie, og Carries familie, puh, til Hume Lake. Der har de en hytte vi skal bo på i en heeeeel uke. At været er bedritent for tiden, trenger ikke nødvendigvis spille så stor rolle.
For i bagasjen ligger

• bøker
• badetøy
• joggesko

...og da tror jeg at jeg har alt jeg trenger.

Downtown LA

Snakkes om en uke!

Og vinneren er...

Imponerende, Ruben. Imponerende!

Amy, mine damer og herrer.

Skal det være litt sommer med skyer på?

Hun lever livet av seg for å leve mest mulig før hun reiser - om ca 3 1/2 uke - og allikevel går hun til sengs hver kveld uten å blogge fordi hun ikke vet hva hun skal blogge om. Dagene, for øvrig, er knall!

Dagene siden skolen sluttet har vært avslappende, lange, overskyete og noe uproduktive og uorganiserte. Det går i vennekvelder, bøker, Starbucks, synging og trening. Sett bort i fra det overskyete, er vel det meste som det jo skal være i ferien. Jeg savner litt av produktiviteten og organisertheten som omslutter skolehverdagen, men jeg er absolutt medgjørlig.

På fredag graduaterte (indeed) Amy, og det var seremoni på skolen.

Finn Amy

Finn Mike

Dr. Pelkey, sjef for the International Student Program, gikk på universitet i Sverige, så vi har selvsagt vært uadskillelige i år.

Flere taler, opprop, bilder og timer senere, var vi klare for lunsj i Glendale, på The Cheesecake Factory.

I dag tidlig hentet jeg den hjemoverreisende Martine i LA da hun kom med toget fra San Diego. Jeg hadde litt tid til overs før hun skulle komme vandrende med de mange koffertene, så jeg sørget for å gjøre meg bedre bekjent blant de høye bygningene i downtown, siden jeg har hele 3 uker igjen her, mener jeg. Da de mange og tunge koffertene ankom, med lille Martine på lasset, kjørte vi mot flyplassen. Vi spiste pannekaker og var på Starbucks, og så var det avgårde med henne. Og her sitter jeg, i stua i huset i Santa Clarita, og gleder meg over å kjenne at jeg synes hun er heldig. Det skal bli spennende å sitte på flyet hjemover, og begynne å se framover, heller enn bakover, som disse siste dagene fylles så mye med.

Men annet enn å fylles med bakovertitting, er det mye boktitting om dagen. Etter mange timer på Starbucks med Sylvia og Kelsey i går, ble jeg ferdig med "Sister of my Heart", og satte i gang med "Siddharta", av Herman Hesse. Den minner meg litt om Alkymisten, i hvordan den handler om noen som søker å komme dypere og nærmere meningen med livet. Siddharta vet alt om hva som er "riktig", men han føler fremdeles ikke at han opplever hvorfor det er riktig, og hvordan det viser seg i hans liv. Så vi får ta del i hans søken, og sånt liker jeg.



I kveld starter finalerundene i So You Think You Can Dance, så da vet dere hvor dere finner meg!
(Nei, ikke i Hollywood, foran TV'n da vel.)

Leksetid

Det er uka for finals, i fleng. Det er da man må passe på å utnytte tiden godt.


Godt plassert ved bålplassen på baksiden av huset.
Med solnedgangen i horisonten,
og bailey's i glasset,
musikk i ørene
...og lekser.


Mens leksene for lengst har mistet sin avsmak.

Og så må dere bare høre denne sangen.

(kopier og lim inn i ny tab)
http://www.youtube.com/watch?v=RA-SGv6Z7Lo&feature=related